27.05: Se presentasjonsvideo fra årets BERGENFEST UNG
19.05: The Fly: BergenFest is a glorious diversion from the British festival scene
14.05: Drowned In Sound rapporterer fra Bergenfest
06.05: Se Instrumenti på Apollon Scene
05.05: Matt Glass fra The Fly blogger videre fra Bergenfest
04.05: The Guardian:Summer Sundae in Leicester and Norway's Bergenfest are twinning
04.05: The Fly blogger fra Bergenfest
03.05: Fjords, funk and feedback: The Guardian om Bergenfest
![]() | |
| Dato/tid: | Fredag 30.04.10 23:30 - 00:30 |
| Sted: | Inside Live |
| Pris: | Dagspass |
| Alder: | 20 år |
| Annet: | Se alle dagspass-konsertene fredag 30.04 |
Eilen Jewell er 29, egentlig fra Boise, Idaho, men residerer for tiden i Boston. Der vakte hun allerede i 2005 oppsikt med sitt første album, ”Boundary County”.
Jewell synger med en stemme som amerikanere vil kalle ”sultry”, forførerisk sexy er vel det nærmeste vi kommer på norsk. Den kan av og til minne om Maria Muldaur og hennes 70-talls-hit ”Midnight at the Oasis”, for de som er gamle nok til å huske den. Bak der ligger både Billie Holiday og Bessie Smith.
Med et lydhørt band bestående av trommeslageren Jason Beck, gitaristen Jerry Miller og kontrabassist Johnny Sciascia, turnerer Jewell country, blues, folk og jazz på en måte som effektivt eliminerer sjangergrensene.
I fjor slapp Jewell sitt tredje album, ”Sea of Tears”. Der demonstrer hun at hun er artist i konstant utvikling. Overraskende, har Jewell tatt noen steg i retning av 60-tallets britiske blues/ folk-forståelse. Innimellom kan hun fremstå som en ung utgave av Julie Driscoll (som hadde en stor hit i 1968 med Dylan/Dankos ”This wheels´s on fire”).
Dette britiske kommer aller mest til uttrykk i Jewells versjon av Johnny Kidd´s klassiker ”Shakin´ all over”, som må være en åpenbaring for alle som har de musikalske røttene sine plantet i den første britiske rockbølga med Animals, Stones og Kinks i spissen. Bortsett fra det uvanlige her i at sangen fremføres av en kvinne, kunne dette vært hentet rett ut av 60-tallets britiske invasjon.
Jeg ble først oppmerksom på Eilen Jewell da hun slapp sitt forrige album, ”Letters from Sinners and Strangers” i 2007. Da skrev jeg følgende i en svært rosende omtale på ABC Nyheter;
”Fire av sangene på ”Letters from Sinners and Strangers” er skrevet av andre, Dylan (”Walkin Down the Line”), Eric Andersen (”Dusty Boxcar Wall”), Charlie Rich (”Thanks a lot”), samt tradlåten ”If you catch me stealing”. Alle bidrar til å gjøre lytteropplevelsen akkurat så variert at du ikke blir ferdig med plata på noen få gjennomlyttinger. Spesielt Andersen-sangen sitter som et skudd.
Men Jewell har åpenbare evner også som låtskriver. Høydepunkter i så måte er ”How Long”, en blues bygget på en tale som Martin Luther King holdt i 1965, det spretne åpningskuttet ”Rich Man´s World” og aller mest ”High Shelf Booze”, om drømmer om et bedre liv, velformulert som ønsket om å bestille drinker fra flaskene som står øverst på bar-hylla.
I likhet med hva som ofte er tilfelle i Gillian Welch musikalske verden, tilhører ikke ”Letters from Sinners & Strangers” noen av de siste 4-5 tiårenes produksjonsmessige idealer. Den er således befriende umoderne, out of time som R.E.M. ville ha sagt det.
I fjor høst gjorde Eilen Jewell sin første norgeskonsert, i Halden. Da åpenbarte Jewell seg også som en stor underholder, med mellomsnakk som virkelig matchet nivået på musikken.
Hør Eilen Jewell: " Where They Never Say Your Name"
