Når du ser Dublin-kvintetten The Murder Capital på en scene for første gang blir du kanskje overrasket over at det ikke kun er hardhet, tristhet og sinne som møter deg, men også en hel del ømhet. De er det såre blåmerket på den gjenopplivede postpunkens harde kne. En nær venns tragiske selvmord er temaet for deres debutalbum: Hver eneste av låtene på skiven handler på den ene eller andre måten om kompisens bortgang. Dog er det også, i dets guttete uskyldighet og sårbarhet, et album om modning og vekst.
If you have ever seen this dark, twisted Dublin-quintet live, then what will strike you most about the experience is not the heavyness, the bleakness or the rage, but witnessing a most extreme vision of tenderness. They are the purple bruise on the hard-knee of the so-called post-punk resurgence. The suicide of a close friend led to the philosophy of their debut album: “every single one of those lyrics relates back in some way to his death”.
